Sitrende av spenning går hun ut i ankomsthallen på Los Angeles International Airport og speider etter Dean. Mange mennesker har stilt seg opp med plakater med ulike navn. Hun går forbi den store menneskemengden og bort mot utgangen. Til høyre utenfor den brede svingdøren ser hun en benk der hun setter seg ned. Ør i hodet av vinen leter hun febrilsk etter sigarettpakken i vesken. Idet hun finner frem en sigarett og tenner på hører hun en kjent stemme bak seg.
Jeg var 21 år gammel, og satt i stuen hos farmor og spiste hjemmebakt eplekake. Jeg hadde nettopp fortalt henne hvor fortvilet jeg var over livet mitt, hvor meningsløst alt føltes etter at min nærmeste venninne døde noen uker tidligere. Farmor forsto alvoret og prøvde å trøste etter beste evne. Men jeg var nærmest utrøstelig. Mens jeg satt og tørket tårer la hun en annonse hun hadde klippet ut fra lokalavisen på bordet. “Jeg synes du skal ringe. Husk at noen muligheter kommer bare en gang i livet, og da må de gripes”, sa hun overbevisende. Jeg var skeptisk der og da. Samtidig var jeg veldig klar for et miljøskifte, og valgte derfor å ringe dagen etter. Det er jeg veldig takknemlig for i dag, for tiden ombord i cruiseskipet Crystal Harmony har vært den mest transformerende reisen i mitt liv.