Sitrende av spenning går Mia ut i ankomsthallen på Los Angeles International Airport. Hun speider over mengden av mennesker som står samlet bak rekkverket – smilende, ropende med plakater i hendene. Navn på kartong, tusj på papp, og forventning i øynene.
Men ingen Dean.
Hun lar blikket gli over mengden én gang til før hun vender kursen mot utgangen. Utenfor den brede svingdøren til høyre står en benk i skyggen. Hun setter seg, og graver rastløst i vesken etter sigarettpakken. Fingrene famler frem en sigarett. Idet røykstrålen glir ut av munnen hennes, hører hun stemmen:
– Frøken Hellstrøm?
Hun snur seg. Den høyreiste mannen står der, ulastelig kledd, og med et bredt smil.
– Dean, roper hun henrykt.
– Hatt en fin flytur?
Hun nikker, og varmen i kinnene matches av hans duft – diskret og maskulin.
– La meg ta bagasjen din. Du kan røyke i bilen, sier han vennlig men bestemt.
Han griper den store kofferten og setter kursen mot parkeringsplassen. Hun følger etter med håndvesken og den lille trillekofferten, takknemlig for hans naturlige autoritet. Han er typen som tar ledelsen uten å gjøre et stort nummer ut av det – og hun liker det, kanskje mer enn hun tør å innrømme.
Bilen glir ut på motorveien. Samtalen mellom dem er lett og ledig. Hun forteller om New York, men hopper elegant over det som hendte hos Marcy. Hun er fortsatt opprørt over hendelsen.
Etter tre kvarter passerer de høye porter og bredt anlagte innkjørsler. Villaene vokser i størrelse for hvert kryss, som om arkitekturen selv prøver å imponere. Til slutt stanser han foran en sort smijernsport med matchende mur på hver side. Han trykker på en brikke. Porten åpner seg lydløst.
– Velkommen til Woodland Hills, sier han og smiler lunt.
– Jeg trodde du bodde alene jeg?
– Det stemmer, frøken Hellstrøm.
– Men… hva med alle bilene?
– De er mine. Jeg har en svakhet for vakre ting, sier han og blunker.
Mia klatrer ut av bilen og lar blikket gli over huset og eiendommen. En hvit murvilla i to etasjer ruver foran henne med marmorsøyler, panoramavinduer, og en perfekt anlagt hage. En fontene skyter vann i sirlige buer opp i luften, og en hvitmalt benk frister i skyggen av en palme.
Han åpner inngangsdøren og leder henne inn i en hall som minner mer om et galleri enn en entré. Hvitt marmorgulv, italienske byster på pidestaller, sølvkrukker med grønne planter, og silkegardiner som danser lett foran de buede vinduene. En trapp av hvit marmor stiger majestetisk opp mot annen etasje.
– Låser du aldri døren?
– Marcia er hjemme. Hun passer huset.
– Marcia?
– Min hushjelp, kokk, og hundepasser. Du kommer til å like henne.
Idet han sier det, åpnes en glassdør, og en sorthåret kvinne i femtiårene kommer smilende mot dem.
– Velkommen, sier hun.
Hennes tilstedeværelse er trygg og profesjonell, men hjertelig. Mia kjenner skuldrene senke seg.
Senere, ute på terrassen, heller Dean Chablis i to vinglass mens ettermiddagssolen farger himmelen gyllen. Hagen er som hentet fra et livsstilsmagasin, med basseng, bugnende blomsterbed, og svale, lyse loungemøbler under et overbygd tak.
– Dette er min oase, sier han.
– Jeg skjønner godt at du trives her. Det er helt nydelig.
Hun lar blikket gli over hagen, og kjenner hvordan noe løsner inni henne. Trykket fra New York, uroen etter det som hendte hos Marcy, alt det tunge skyves unna – om så bare for et øyeblikk.
De snakker om kunst, Firenze, og Botticelli. Hun blir fascinert av lidenskapen i stemmen hans når han beskriver Medici-dynastiets arv, og skjønnheten i renessansekunsten.
– Du kommer til å elske Italia, sier han.
– Jeg kjenner det allerede bare av å høre deg snakke om det.
En rolig melodi strømmer ut av høyttalerne – Diana Krall. «’S Wonderful.»
– Favoritten min, sier hun lavt.
– Min også.
Hun lukker øynene og tenker tilbake på de sene kveldene til sjøs med jazz, stjernehimmel, og glitrende hav. Hun savner de gode stundene, samtidig som hun kjenner noe nytt våkne i henne. Samtalen glir over i noe dypere. Drømmer, fremtid, lengsler. Hun snakker om ønsket om å gjøre en forskjell. Han lytter oppmerksomt.
– Enten følger du drømmene dine, eller så hjelper du andre med å oppfylle sine. Men du må velge, Mia.
Ordene treffer henne hardt. For hun har ikke valgt. Ikke ennå.
(Utdrag fra min kommende feelgood-roman Når stillheten snakker)
